Generell oppdatering

Etter at vi kom tilbake ifrå Mahajanga har det gått i eit sett.

Eg og Idun har planlagt og fiksa til ein camp for alle ungdommane her i Tana. Og vi var også leiarene på denne campen. Noko som ha vore ein stor prøvelse i seg sjølv. Då det skapte ein del frustrasjon og stress. For det var absolutt ikkje så veldig enkelt å leie ein camp når språket og komunikasjon ikkje er på sitt beste. Og når du må ha oversettelse på alt som skjer ifrå malagasy til engelsk og omvendt, blei både vi, og tenåringane temmeleg slitne.

Men ivertfall, programmet på youth campen var veldig variert, der vi har hatt forskjellige tema som ledelse, økonomi, utdanning, identitet, usikkerheit, seksualundervisning, og sjølvinnsikt. Så det har vore lange, slitsomme, og innhaldsrike dagar med masse informasjon. Men vi har og hatt det veldig koselig, med både sang, dans, kultur, karaoke og ikkje minst ei spesiell halloween feiring.

Campen varte i 4 dagar, og eg har aldrig vore så glad som då den var ferdig. Uheldigvis, hadde alle leiarane i YWCA camp etter oss, og vi måtte også ta litt del der. Og når eg att på til hadde ei lita uheldig episode med matforgiftning på slutten, kan eg absolutt seie at eg var utruleg glad då det heile var over.
Etter campen, og eit par dagar fri, der eg var opp og ned ifrå legen, reiste vi til ein liten landsbye som heiter Miarinarivo. Der vi skulle vere ei veke. Sidan program og idear skiftar ganske så ofte med ledelsen her, hadde vi eigentleg ingen idear om kva arbeid vi skulle gjere der. Men når vi kom fram, var programmet allereie bestemt, og klart.

Vi har foreksempel hatt matlaging, både norsk og malagasy. Vi har lært å brodere, å sy, vi var på utflukt til ein geysir ilag med medlemmane i YWCA, vi har mala hus, og vi har vore engelsk lærara for 210 elevar. Og når du har 70 tenåringar i ei klasse, kan eg love deg at det er ei utfordring. Det har både vore kjekke dagar, men også slitsomme.

Så, ei lita oppdatering, då internettet her i Madagaskar er for tida veldig dårlig. Og både elektrisitetskutt, regntid, og no utbrudd av av ein type pest, gjer det slitsamt å gå ut. Men vi har det fint, og helde oss i ro, og prøvar å nyte den siste tida før vi skal heim til jul.

Youth Camp

Youth Camp

SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

På plass i Miarinarivo

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Malagasy matlaging

SAMSUNG CAMERA PICTURES

På veg til ein geysir

SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES

Engelskundervisning om helse

SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES

Humøret starta slik, men enda fort opp for nokon av oss, slik som bilete under.

SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

-B

Advertisements

Tilbakeblikk frå Mahajanga

Då er vi altså det tilbake i Tana. Og er ganske så slitne og trøytte, men veldig fornøgde med opphaldet så langt.

Mahajanga har våre veldig varmt, og temperaturen har vore over 35 grader kvar dag, og det har nesten ikkje vore vind. Myggen tok over over livet mitt, og eg var absolutt veldig vakker med myggstikk over heile kroppen.
Men sant skal seiast, sjølv om eg har vore varm, trøytt og full av myggstikk, har eg hatt deldig fint. Vi har fått vore kreative, lært nye ting, utforska byen, vore turistar og ikkje minst: møtt mange nye folk, og høyrt mange nye historiar.

Vi har for eksempel lært oss å lage silkepute. Ei rund, med foldar i, får veldig bestemorkjensle av den.

Vi har laga sand kreasjonar på glass( noko som absoultt ikkje var det enklaste, og når læraren min etter nesten endt dekorasjon, klarer med eit uhell og mista glasset mitt slik at alt blir øydelagt. Kan du sjå for deg ei sliten og trøytt jente som nesten sprekk av frustrasjon.

Vi har også laga forskjellig mat, både norsk og malagasy, og eg kan love deg at eg fortida er så stappmett, at dei andre i gruppa mi kan snart begynne å trille meg rundt.

Vi har og vore rundt i byen, og hengt opp plakatar, og snakka om farer ved bruk av alkohol, og rusmiddel. Både i kvardagen, og gjennom svangerskap, då dette er eit stort problem. Og det svaret vi fekk som oftast var: snakk med regejringa, og la dei fikse det

Ellers har vi delt ut mat til kvinner og barn som treng det litt ekstra. Vi var i ein landsby, der vi delte ut grunnpakkar med med ris, sukker og vaskemiddel.
Vi fekk laga til alt dei trengte, introdusert oss på malagasy, og selfølgelig snakka med mange av dei. (Ivertfall litt, då malagasy er det einaste vi kunne kommunisere på. )
Men med tydeleg kroppsspråk, masse latter, og litt oversetting, kom vi oss omsider fram til samme samtale emne.

Men det var dessverre ikkje berre latter desse dagane, Sidan vi har vore i ein landsby med litt fattigare folk. Har vi fått ei djupare innsikt i kvardagen deira, med økonomisk usikkerheit, mangel på arbeid, baksnakking, sjukdom og naud, og tvangsflytting.
Og dette skal EG love deg ikkje er lett kost, du sit gjerne igjen med ei kjensle av håplausheit, og skulle ønske du kunne gjere noko der og då. Men ting tar tid, og man treng hjelp. Heldigvis var YWCA også der, og dei har eit tett samarbeid med desse mennneska, og prøvar og hjelpe dei på best mogleg måte.

Ellers vil eg berre få takke alle som tok del i opphaldetvora der, og for all hjelp. Takk til familiene som har teke imot oss: Zoky Noro, Laingo sine foreldre, Meva og alle dei andre medelmmane i YWCA.

Så ja, Det vart ei kort oppsummering av tida i Mahajanga, Ellers er vi no klare med å planlegge Youth Camp for mange ungdommar her i Madagscar, der vi skal snakke om forskjellige tema i livet, og ha både djupe og gode samtalar. EG og Idun, pluss nokon andre jenter har ansvaret for denne campen, så ønsk oss lykke til !


 

Looking back from Mahajanga

Well, we are now back in Tana. And we are quite tired, but very satisfied with the journey so far.

Mahajanga has been very hot and the temperature have been over 35 degrees every day, and almost no wind. The mosquitoes took over my life, and I was certainly very beautiful with mosquito bites over the whole body.

But truth be be said, even though I’ve have been warm, tired and full of mosquito bites,have i had an amazing time there. We have been creative, learned new things, explored the city, been touristed and not to forget:, met many new people, and heard many new stories.

For example, we have learned how to make silk pillow. A round, with pleats in, and im getting a very grandma feeling of it.

We have been doing a lot of karaoke, and it just gets better every time, and i can actually say that i start to like it.

We have created sand creations in glass (something that absolutely continue not to bee the simplest thing to doo, and when my teacher after nearly completing the decoration, copes with an accident and loose my glass so everything gets broken. Can you just imagine for yourself a tired girl almost crack of frustration.

We have also created different food, both Norwegian and Malagasy, and I can promise you that I am so full, that the others in my group can soon start to roll me around.

We have been around in the town, to hang up posters and talk about the dangers of using alcohol and drugs. Both in everyday life, and through pregnancy, though this this is a big problem. And the answer we got were: talk to the government, and let them fix it.

We also handed out food to women and children who needed a little extra. We were in an village, where we shared the basic package of rice, sugar and laundry detergent.
We created everything they needed, introduced us in Malagasy, and of course talked with many of them. ( atleast a bit, though Malagasy was the only way we could communicate.)
But with clearly body language, lots of laughter, and a little transelation, we finally came up to the same topic of conversation.

But unfortunately it was not just laughter these days, since we have were in a village with poorer people. We gained a deeper insight to the everyday lives that they have, with economic insecurity, lack of work, , disease and poverty, and forced relocation.
And this I promise , is not easy to take in, You will be left with a feeling of hoplessness. And guilt, and you wish you could do something there and then. But things take time and you need help. Fortunately YWCA was also there, and they have a close work with these people, and they do what they can to help them a little bit.

Otherwise, I just have to thank everyone who took part in our stay there, and for all the help we got with everything. . Thanks to our host families: Zoky Noro, and Laingos parents, Meva and all the members of YWCA Mahajanga. We have had a great time, and will remember all of you!

So yes, a short summary of the time in Mahajanga, We are no ready to plan the Youth Camp for many young people here in Madagscar, where we’ll talk about various topics in life, and have both deep and good conversation. Me and Idun and some other girls are in charge of this camp, so wish us good luck!

 

Laingos parents, and our new family

Laingos parents, and our new family- Bisous

IMG_2366

Trying the coconut

Trying the coconut

Party with YWCA

Party with YWCA

Party with YWCA

Party with YWCA

Giving out food

Giving out food

IMG_2238

Giving out food

Giving out food

Karaoke

Karaoke

 

Karaoke

Karaoke

 

B

Kindness reveals beauty

We are now in Mahajanga, and it is really, really warm outside. We have had over 30 degrees everyday, and you can just imagine that the norwegians are starting to get pink now!

Mahajanga is a city on the north- western side of Madagascar. The city have around 135,660 inhabitants, and is the fourth largest city. The people who lives here is called Sakalava, but in Mahajanga there lives people from all the 18 different ethnic groups, as well many foreigners or Vhasas.
And at the city`s waterfront there is a landmark, an over 700 years old baobab.

Well, we have been here in Mahajanga for a week now, and have been so lucky to stay with Laingos parents, their cat and 4 dogs. Which i am really (happy) about. Happy is also one of the dogs.
Her parents are just too kind. They are taking such good care of us, and their hospitality, makes us feel so at home, and we consider ourself as a part of this family. I think we have agreed, that her parents have now got three more daughters. Two norwegians, and one malagasy.

We have a lot of different programs ahead of us, and we have started on some of them. For example: We have been teaching how to make scoobydoo bracelets for the YWCA members, and for needy children. Zoky Noro said that these bracelets was a sign of friendship, which i thought was a nice way to explain it.
Because i actually think that making bracelets, or other things together, will connect people in a positive way. We share knowledge, histories, laughter, learn about other cultures, and making new memories. And this can absolute be part of making new kinds of friendships.
(New knowledge i got that day was that it was not allowed to have your hair up, you were not allowed to run inside the town, and we were not allowed to visit the town on special days.)

We have also started to go around in the town to give out posters about alcohol, drugs and cigarettes. To give the young and older people knowledge about the risks it might give. Wich is a little bit difficult, since me and Idun is not that good in Malagasy yet. But we are trying our best, and hope that we will be better to speech after a while.

Last night we were also in a welcome party, together with the members of YWCA. and as you read in top line; Kindness reveals beauty! And this is absolute true, these people i am working with are just too beautiful! Their kindness, and hospitality is so nice. And they are always thanking us for being here, and for the work we are doing.

But is it not time for us to thank all of these beautiful ones, and for the work they are doing ? And how can i do that ? They sure deserve it at least!

So yeah, as you see, we have at least started on the program, and the other days are really tight. But it is so interesting, and exciting to do this, even though I get really tired sometimes. But that is partly the weather too, since the sun is so hot. But if just remember to drink a lot of water, and be in a good mood,i think i will do just fine.

So please stay tuned, for the next update from our program.

(Note: The pictures with no mark is taken by me, and the other is from Laingo)

-B


Vi er no i Mahajanga, og det er utruleg varmt her. Vi har hatt over 30 grader kvar dag, og du kan tenke deg at vi nordmenn har så smått begynt å bli litt rosa.

Mahajanga ein by nord,vest i Madagaskar. Byen har ca 135,660 inbyggarar, og er den fjerd største byen. Dei som bur her blir kalla Sakalava, men i Mahajanga bur der folk ifrå alle dei 18 forskjellige etniske grupper, samt kvite. Dei har og eit landemerke, og det er ein 700 år gammal baobab som står midt i sentrum.

Vi har vore i Mahajanga i ei veke no, og vi har vore så heldige med å få bu med Laingos foreldre, deira katt og fire hundar. Noko eg har hatt stor glede av. Foreldra hennar er så fantastisk snille og hjelpsomme, og dei tek veldig vare på oss. Så vi føler oss så heime, og ser på oss sjølve som ein del av denne familia. Og eg trur vi har blitt eininge om att foreldra hennar har fått tre nye døtre, to frå Norge og ei til ifrå Madagaskar.

Vi har mykje proram føre oss no desse dagane i Mahajanga, og dagane er forsåvidt tettpakka. Vi har starta på noko av programmet, der vi foreksempel har laga scoobydoo armband ilag med ledarane i YWCA, og for fattige/ trengande barn. Zoky Noro, sa på ein fin måte at desse armbanda var eit teikn på vennskap, noko eg faktisk tykkjer var veldig fint. For eg tykkjer at å lage armband som dette, vil på ein måte føre menneske litt isaman på ein positiv måte. Vi delar kunnskap, historier, latter, lærer om andre kulturar, og vi lagar nye minner, ilag med mange nye flotte menneske. som igjenn vil vere ein positiv faktor til å få nye vennskap.
(Ny kunnskap som eg og fekk den dagen var :, det var ikkje lov å ha oppsett hår, ikkje lov å springe innad i landsbyen, og vi fekk heller ikkje besøke landsbyen på spesielle dagar. )

Vi har også starta med å gå rundt i byen å gi ut plakatar om alkohol, narkotika, og røyk. For å lære unge, og vaksne menneske om farer som kan oppstå. Dette var litt vanskeleg for oss nordmenn, då vi ikkje sankkar så godt malagasy, men vi prøvar vårt beste, og satsar på at det vil bli betre etterkvart.

I går kveld var vi også invitert til eit velkomst party, ilag med dei andre medlemmane i YWCA. Og som du kan sjå, har overskrifta mi ei meining denne gongen. Og den er absolutt heilt sann. Desse menneska som eg jobbar ilag med er fantastisk vakre. Dei er så snilde, og så gjestfrie. Dei takkar oss til ei kvar tid med at vi er her, og arbeidet vi gjer for dei. Men er det ikkje på tide at desse vakre skapningane får ein reell takk, og korleis kan eg på best måte gjere det ? Dei fortenar det så mykje ivertfall.

så ja, som du sikkert ser, har vi starta opp med programmet, og har enda mykje framfor oss. Programmet er så spännande, og interessant, sjølv om eg blir lett sliten på dagane, då sola og veret er såpass varmt. Men viss eg berre hugsar på å drikke mykje vatten, og halde humøret oppe, trur eg at eg vil klare meg fint.

Så følg med vidare for det neste på programmet.

B

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

IMG_1934

Pic taken by Laingo, and her family

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Pic taken by Laingo

Pic taken by Laingo

Pic taken by Laingo, at the party with YWCA

IMG_1878

Pic taken by Laingo

IMG_1906

Pic taken by Laingo

IMG_1926

Pic taken by Laingo

IMG_1943

Pic taken by Laingo, at the party

IMG_1954

Pic taken by Laingo

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES       IMG_1901

Oppdatering

Språkkurs gange 2

Dagane går, tida flyge, og det kjennst ut som eg har vore her i ei evigheit. Men det er no eit godt teikn ivertfall, for då trivst eg ivertfall.

Det har gått i eit sett, og programmet er sprekkfult. Vi har starta på språkkurs med malagasy, noko som ikkje er det enklaste i verda. Det var veldig enkelt i byrjinga, og eg var ganske så høg i hatten på at dette skulle gå som smurt. Men nei, etter eit par dagar var det ikkje så enkelt lenger, men for all del, eg skal få det til.

Vi har og starta opp med engelsk språkkurs for ein gjeng med tenåringar som aldrig har gått på skule, så det er veldig spennande, og utfordrande på alle måtar. Vi har jobba med dei i to veker no, å eg kan både sjå og høyre utviklinga deira, noko som eg synest er kjempe spennande.

Vi har og vore i 2 «Host families» med Zoky Fara, ( Co, president i YWCA) Der vi var inviterte til ein familie reunion med familia hennar. Noko som var veldig skummelt i byrjinga, men som enda i ein fantastisk kjekk og interessant dag. Der vi fekk øve oss på malagasy, vere kreative ilag med ungane, danse, og ete god mat. Og for ikkje å gløyme, Fara er ei fantastisk hyggeleg og kjekk dame på alle måtar. Og e.g. gler meg til å jobbe meir ilag med ho. Vi har og vore i Host family med familia til Miharisoa, ei av jentene i teamet mitt. Der vi var på ein plass med badeanlegg, spelehall, og karaoke. Så det var ein utruleg jekk dag.

Antananarivo/ Tana er ei gåte i seg sjølv. Eg føler eg er på nye plassar kvar dag, men det er eg altså ikkje. Det er heller slik at eg legg merke til nye ting kvar dag, og blir meir og meir vend med tilværelsen. Einaste eg ikkje klarer å venne meg skikkeleg til enda, er all oppmerksomheita eg får i det offentlege, og spesiellt på buss. For det første er eg typisk nordisk, og det første eg høyrer er Vazaha !! som betyr kviting, eller utlending. Og for det andre, sidan eg er så lys, reknar alle med at eg snakkar fransk, å pratar i veg som om eg forstår. Og det siste er at eg er ufatteleg rik, og alle spør meg om pengar. Men det blir vel ein vane dette og.

Eg har det kjempe fint, og får utforde meg på mange forskjellige måtar. Eg har blitt vand med å dysje i iskaldt vatten, klare meg utan starum, og vatten, ikkje bli forstått av lokal befolkninga, synge karaoke, og vaske klede for hand. Men eg må absolutt seie at eg faktisk har stor glede av dette. Eg får utvikle nye perspektiv, eg blir meir tolerent, blir meir sjølvstendig, og for ikkje å gløyme: Eg gir ofte ein god latter til dei som bur ilag med meg.

Så følg med for meir info, no går tureen vidare til Mahjanga, der nye arbeisdoppgåver, og eventyr står for tur!


Language course multiplied with 2

Days go by, the time flies, and it feels like I’ve been here forever. But that is a good sign.

The days goes, and the program is full. We have started the course with Malagasy, which is not the easiest thing in the world. It was very easy in the beginning, and I was so sure that this would go smoothly. But no, after a few days it was not so simple anymore, but I will get it, I hope so at least.

We have also started up English course for a bunch of teenagers that have never gone to school, so that it’s very exciting, and challenging in every way. We have worked with them for two weeks now, And I can both see and hear their development, which I`m really excited about.

We also have been in 2 «Host families» with Zoky Fara, (Co, president of the YWCA), where we were invited to a family reunion with her ​​family. Something that was very scary in the beginning, but was actually a really interesting and funny day. Where we practiced on the Malagasy. Was creative with the children, dancing, and eat really good food. And not to forget, Fara is a wonderful, and kind lady in every way. And I look forward to working more with her. We also have been in Host family with Miharisoa`s family, which is one of the girls in my team. There we were in a place with bathing facilities, a hall where you could play different games, and karaoke. So it was an incredible nice and relaxing day. Which I really enjoyed!

Antananarivo / Tana is a riddle itself. I feel I’m in new places every day, which i`m not. It is rather that I notice new things every day, and starts to become more used to this life. The only thing I do not manage to get used to yet, is all the attention I get in the public, and especially on the bus. Firstly, I look typically Nordic, and the first thing I hear is Vazah meaning white person or foreigner. And the second, since I’m so light skinned everyone assume that I speak French, and they talk Iike I understand. But I will hopefully get used to this too after a while.

I have a really great time here, and get challenged myself in many different ways. I am started to get used to shower in cold water, get used to not have electricity or water, not to be understood by the local population, sing karaoke, and wash my clothes by hand. But I must absolutely say that I actually take pleasure in this experiences. I am developing new perspectives, I become more tolerant, are more independent, and not to forget: I often give a good laugh to those living together with me.

And i just have to say that the people i live, and work with are absolutely lovely. They make my days here in Madagscar so wonderful!

So stay tuned for more info, the trip goes now to Mahjanga for two weeks, where new kinds of activities, and adventure is coming up!

(Skuletid)

SAMSUNG CAMERA PICTURES

IMG_1693 IMG_1688


IMG_1695 IMG_1777 SAMSUNG CAMERA PICTURES IMG_1680SAMSUNG CAMERA PICTURES
IMG_1804

(Her bur vi)

SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES

IMG_1793

(Mitt kjære team)

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Kultur fordringar

Etter ein vel humpete busstur, og safari i Masai Mara, litt om og men, og 14 timars venting, og avslapping på hotell, kom vi oss endelg fram til etterlengta Madagascar !

Vi skulle eigentleg reise klokka 08:45 på morgonen, men då vi ankom flyplassen i Nairobi klokka 07:00, stod der med stor skrift: Canceled !
Å eg kjende berre frustrasjonen kom over meg. Men etter litt klaging på kontoret til flyselskapet, fekk vi alså det fare på hotell og vente der, med både frukost, lunsj og middag inkludert, og eige rom for alle. Alt betalt av flyseslkapet, dermed blei det fire meget blide og fornøgde jente som reiste vidare til Madagscar når den tid kom !

Sidan vi kom eit døgn seinare enn planlagt, tenkte vi at dei berre hadde sendt ein buss for å hente og bringe oss til rett plass. Men nei, der tok eg temmeleg feil. Då vi kom trippande trøytte og slitne inn på flyplassen, stod der ein heil gjeng å venta på oss: Og ikkje kven som helst heller! Nei der stod to av presidentane i Madagascar( Eine var president av YWCA, og ho andre var preident for provinsen vi bur i), kordinator for CFC, familie til dei to andre og sjoførar.
Så sjokket blei temmelg stort, og når vi skal til med franske kyss på kinnet, blei eg litt satt ut. Og eg trudde no at det var eit på kvar side, men nei det var tre, så eine presidenten berre flira av meg, og sa at kulturen skulle eg få lære etterkvart.

Då vi ankom huset vi skulle bo i, stod der enda fleire av staben og skulle ta oss imot, og inne i stua var det leina opp med forskellig snaks og drikke, som vi skulle kose oss med. Men sidan vi var så trøytte og slitne, hadde vi ikkje like mykje glede av besøket som vi eigentleg burde. Men det for gå, vi følte oss ivertfall veldig velkomne her.

Så ja dagane har begynt å gå, og vi driv no første veka og handlar og fiksar det viktige som vi treng, og neste veke startar programmet vora skikkleg.
Og det ser kjempe interessant og spennande ut, og vi får både god innføring i kulturen, levemåten, og ikkje minst språkkurs i malagasy!

Ellers er kordinatoren vora veldig grei. Og her i huset er vi alle ei familie, så ho er den eldste systera, og presidenten er mora. Så her var det berre å ringe om nokon problem skulle oppstå. Ellers har vi ei hyggeleg dame som har ansvar for senteret som vi bur på, så om det skulle vere noko akutt, spring vi til ho:)
Ellers tykkjer eg at sikkerheita blir tatt på alvor, så innetida vår er presis klokka seks, og her er to vakter på kvar inngangsør som vi har. Og panikk alarmen er rett ved senga, så ja, ingen uhyggeleg hendelsar her takk.

Plassen vi bur på er veldig grei, og eg bli like fasinert kvar gong eg ser på kulturen her, rismarker over alt, traffikk som er kaos, masse forskjellige folk, engelsk, fransk og malagasy omkvarandre, fine hus, slum og alt på ein gong. Einaste eg har problem med, er veldig mykje eksos i sentrum, og  at eg ikkje klarer å kjenne meg igjenn etter plassane eg går på, alt ser nytt ut kvar dag, håplaust. Men ditte blir bra det.
Teamet mitt er også på tidspunktet veldig bra, og sjølv om vi har eindel språkforvirring, og kulturforvirring har vi det ufatteleg fint. Og latteren er på sitt beste til ei kvar tid.
Så det var litt av dei første tankane og intrykka frå Madagascar, så følg gjerne med viom du vil ! Og etterfulgt er bilete ifrå Masai mara, og Madagskar!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Masai mara

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Pølse tre, som dei kalla det

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Lata som eg er Masai

SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES SAMSUNG CAMERA PICTURES

10685219_804417002913160_1207555350_n

(Bilete tatt av Idun)

10711477_804417162913144_1492446102_n

(Bilete tatt av idun) Og vora rosa kjøkken

10714700_804417146246479_1058285698_n

(Bilete tatt av Idun) Og litt av byen

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Til slutt, leiligheta i Madagskar

-B

Kenya går mot slutten

Dagane her i LImuru, Kenya, og konferansesenteret Brackenhurst går no mot slutten. Idag er siste dagen vi tilbringe her, og imorgon tidleg går ferda vidare til Maasai Mara på safari. Deretter går turen til den endelege destinasjonen Madagscar, og den nye kvardagen skal ta plass.

Dei tre vekene vi har tilbragt her på Brackenhurst har vore veldig fine. Vi har forsåvidt hatt gaske så fulle dagar med mykje program, som har både vore veldig interessante, og noken har kanskje vore litt verre å følge med på. Men heilheitsinntrykket har vore ganske så bra.

Det er ein kjempe fin plass i seg sjølv, og både folka, plassen og maten har vore på topp. Sikkerheita har og vore veldig bra, der eg kvar kveld skal gå til rommet mitt, og møter på alle desse vaktene som går rundt med gevær og batong. I det augeblikket eg ser dei, skvett eg, men det er veldig betryggande å ha dei rundt.

Vi har også så smått begynt å bli litt kjende med kvarandre, men for all del. Vi har nok av tid til å bli kjempe godt kjende på SUFH etter jul.

Så ja, neste stopp Madagascar, og heilt på slutten no litt oppsummerande / forskjellige bilete frå tida her.

IMG_7575

Brackenhurst

SAMSUNG CAMERA PICTURES

IMG_7655

Vi har hatt kulturelle innslag av alle dei forskjellige landa!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Great rift valley

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Planting av tre

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Slik var vegane vi køyrde på, vi skulle ta ein snarveg!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Taxi for tre!

IMG_7648

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Sport må til!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

-B 

Siste nytt!

Eit lite livsteikn ifrå meg i Kenya!

Dagane går ganske så fort. Og det er både positive og negative dagar. Det er både kjekt og slitsomt å vere 28 mennesker ilag nesten heile tida. Og mange har begynt å bli slitne, så lunta er litt kort med eigentleg alle.

Den siste tida har gått til forskjellig undervisning. Vi har hatt timar om klima forandringar, gender justice, og competition for change, (der alt handla om å vinne). Og sidan eg er ein veldig dårleg tapar, gjekk det hardt utover kneet mitt, og dei andre lagkameratane mine. Men slapp av, vi er fortsatt vennar, og ein liten note laget mitt vann !

10681484_10152320084536080_1447668466_n

Slik går det med for mykje konkurranse innstinkt

Som sagt, vi har hatt om klima forandringar, og hatt ei utflukt til ein innsjø (Naivasha) der vi fekk ein liten pust i bakken ifrå all undervisning, sjå forandringar i naturen, og vakre great rift valley. Vi fekk og tid til å bli betre kjende, og ha ei kjekk sosial stund ilag.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Great rift valley

Ellers har vi hatt om gender justice, og FGM, som er female gender mutilation, (omskjering av kvinner). Noko som mange unge jenter må gjennomføre i stammekulturane, og som er veldig smertefullt.  Dei må gjennomgå dette ritualet, for å gå over i rolla som ei kvinne. I høve det temaet hadde vi ei lita utflukt, til ein skule som driv med undervisning om FGM, slik at dei lærer opp unge jenter om FGM, komplikasjonar, og deira sine rettigheiter til å seie nei.

Etter samtalar med jentene, fekk vi plante eit tre ilag med ei av jentene som vi fekk god kontakt med, og gi treet eit navn.

Eg møtte Rachel på sju år, som ville gjerne vere ilag med meg heile dagen, og som ville vere min nye venn. Så vi tok rett og slett og kalla treet vora Rafiki som betyr venn på swahili.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Rachel og meg

Ellers har eg det ganske så bra. Er veldig fornøgd med reisepartneren min, og dei eg skal vere ilag med i Madagaskar. Så ja, eg har stor tru på at det skal, og vil bli eit kjempe fint og lærerikt år.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Min kjære reisepartner

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vi som skal til Madagskar

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Det er for kaldt i Kenya !

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Nesten heile gjengen

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Min gode venn Anna

-B

Limuru, KENYA

Hei Hei !

Då kjem endeleg oppdatering ifrå Kenya, Og det har skjedd mykje dei siste dagane, men eg vil prøve å få oppsumert  i korte trekk !

Reisa hit gjekk kjempe fint, vi reiste i hal 6 tida frå Norge, og hadde eit lite stopp i Amsterdam, før vi sette kursen mot Kenya. Flyturane jekk kjempe fint, og med tilgong på mange forskjellige filmar på flyet, jekk det eigentleg ganske så kjapt.

Vi ankom Kenya rundt 6 på morgonen, fyllte inn visa søknad, og kom oss ombord på bussen, som skulle kjøre oss til Limuru, og konferansesenteret Brackenhurst.

Etter at bagasjen var på plass, og  ein vel humpete busstur, ankom vi Brackenhurst både spente og slitne.  Og vi tok dagen berre med ro, og prøvde og bli kjent med kvarandre.

Må berre seie at det er ein fantastisk fin plass. Kjempe fint, grønt og frodig, og utruleg god mat.

Nesten alle deltakarane har og kome no, og vi har fått kjempe god kontakt. Vi er folk ifrå Kenya, Tanzania, Sør Afrika, Norge, Brasil, Madagaskar, og Nicaragua. Så ja, ein kjempe fin interkulturell bukett!

Det vart ei kort oppsummering, men det får bli meir etterkvart.

 

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

 

 

-B 

Hei Hei

Då har eg altså laga meg ein blogg, slik at dei som vil, får fylgje med på kva eg driv på med dette året, og andre eventyr som måtte oppstå ved ei seinare anledning.

På onsdag reiser eg til Kenya der eg skal opphalde meg i tre veker på eit forberedelseskurs,  før eg set kursen mot Madagaskar for nye opplevingar, ny kultur, nytt språk, nye mennesker, og nye vennskap på tvers av landgrenser,  og mange gode minner som eg vil ha med meg for resten av livet.

Eg har tidlegare vore med på eit anna program i regi av Hedmarktoppen folkehøgskule og PYM (pinsemenigheters ytre misjon) som heitte Helt Ut, og som mage av dykk har fulgt litt med på.

I år derimot blir det eit nytt opplegg som står for tur. Eg er med på eit program som heiter communication for change (CFC) som er eit utvekslingsprogram i samarbeid med KFUK/KFUM, Kirkens nødhjelp og er finansiert av fredskorpset. Som deltakar på CFC vil du lære om korleis verda heng saman, og møte mennesker som jobbar for rettferdigheit og fred. du vil få utfordre deg som ledar og som medmenneske, og vere med å kjempe for ein meir rettferdig verden. Vi er 14 norske deltakera på programmet, og 14 internasjonale studentar som vi vil få møte på kurs i Kenya, før vi etterkvart vil bli delt 2 og 2 til dei forskjellige destinansjonane vi har fått.

Eg vil no på onsdag reise til Kenya på eit forberedelseskurs der eg skal få lære meir om globale spørsmål som klima, og kvinners rettigheiter. Det blir og undervisning i kulturforståelse, gruppedynamikk, og sosialt fellesskap gjennom forskjellige kulturar. Etter dei tre vekene skal eg vere utstasjonert i 3 månadar i Madagskar, der eg skal jobbe ilag med YWCA i Antananarivo. Arbeidoppgåvene, og andre oppgåver som måtte komme, er ikkje heilt fastslått enda. Men det er alltid kjekt å ha noko nytt og spennande i vente:)

Etter jul, vil eg vere elev ved sunnmøre folkehøgskule der eg skal ha eit  semester fylt med kampanjearbeid, informasjonsturnear, ledartrening, opplevingar og mange nye minner.

Så Ja, ein liten introduksjon, men det vil vere veldig kjekt om du vil fortsette å følge med vidare, på alle dei nye reisene og eventyra som står føre.

 

 

 

Om du vil lese meir utfyllande om CFC programmet, Gå inn her :

http://www.communicationforchange.net

 

B…